Jeg regisserte min første forestilling på Oslo Nye/Centralteatrets Cafescene for litt over 10 år siden. Forestillingen var Shopping and Fucking av Mark Ravenhill, en ren amatørteaterproduksjon som av uvisse årsaker og på tross av sin manglende profesjonalitet fikk et kraftig nedslagsfelt. Jeg var bare nitten år den gangen, og hadde før dette ingen tydelig idé om hva jeg skulle bruke livet mitt til, og heller ikke om at teatret, der jeg hadde vokst opp, var et sted der jeg skulle fortsette å være. Jeg var nitten år, ferdig på folkehøgskole og på full fart ut i livet, og så sa kroppen min stopp, store smerter gjorde at jeg ikke kunne gå lenger og jeg ble innlagt på sykehus for flere alvorlige operasjoner og over et år med opptrening i vente. Dette ble et stort vendepunkt for meg, ikke fordi sykdommen ikke var til å bære, men fordi det innebar et punkt av innsikt, der jeg var nødt til å erkjenne at mitt liv og min framtid bød på større hindringer enn andres. I ettertid ser jeg på dette som et nullpunkt, et stort svart hull, et «vinn eller forsvinn». Det var der, på sykehuset, jeg leste Shopping and Fucking første gang. Et stykke som handlet om fremmede ting som dopmisbruk og folk som pulte hverandre i rumpa med kniv, men som også inneholdt en varhet og en beskrivelse av maktesløshet som jeg kjente så alt for godt igjen. Denne teksten ga meg mot, og ble en begynnelse på noe som kunne ha vært en slutt. Jeg bestemte meg for å lage en forestilling, og forestilling ble det, mange ble berørt, og jeg forsto at mine erfaringer av sinne, sorg og avmakt kunne bli en kraft i gjenklang hos andre, gjennom skuespillerne i møtet med publikum. Jeg bestemte meg for å aldri bruke tida mi på å gjøre noe annet enn å lage teater.
Shopping and Fucking var min introduksjon til den såkalte «in your face» dramatikken. En samlebetegnelse for ulike brutale dramatikerstemmer som oppsto rundt Royal Court Theatre i London på 90-tallet, «de unge ville», som skrev teatertekster med mye raseri og «sjokkeffekter». Senere har jeg stiftet bekjentskap med mange fantastiske dramatikere som opererer i samme landskap, Sarah Kane, Werner Schwab, Marius von Mayenburg. Dramatikere som krever et teater uten løgn, et teater som slår der det veit det gjør vondt, et teater som vil mørbanke sitt publikum og kaste det tilbake i virkeligheten med nye øyne. Et teater som vil forandre verden.
I dag er jeg voksen, og tilbake på Oslo Nye, ikke på den pittelille Caféscenen i Akersgata, men på den store scenen, med en klassiker, Frank Wedekinds stykke Vårløsning fra 1891, i musikalversjonen Spring Awakening som har gått sin seiersgang over hele verden. Veien kan synes lang fra Shopping and Fucking til Broadway musical, men likevel kanskje ikke. Frank Wedekind var jo tross alt sin tids Ravenhill, en teaterrebell som raste mot alt og alle, og som nektet å innordne seg et samfunnssystem som gjennom konvensjon, religion og tradisjon begrenset mennesket frihet til å handle, tenke og elske. Det er en brutal og hensynsløs teatertekst som på tross av at den er skrevet i en annen tid vekker gjenkjennelse hos de fleste, i hvert fall hos alle de som en gang har vært fjorten år og stilt seg spørsmålet: - Finnes det plass til meg i verden? Med meg på reisen i Wedekinds verden har jeg 11 pur unge skuespillere som sammen med veteranene Helle og Geir har kastet seg inn i materialet med all sin sårbarhet, - et ensemble av uslipte diamanter med et enormt trøkk, en selvfølgelig ærlighet, og en brutal sensibilitet. Vi har valgt å gi dere barnetragedien Spring Awakening bokstavelig talt «In your face», i et teaterrom der verken skuespillere eller publikum kan gjemme seg bort. Et rom for refleksjon, ettertanke og smerte. Et rom midt i byen, et sted å møtes ansikt til ansikt med det som gjør vondt. Et rom der musikken gir vinger til det vi ikke kan bære, et rom der den felles opplevelsen gir kraft til å møte virkeligheten med nye øyne.
Jeg ønsker dere hjertelig velkommen til vårens vakreste eventyr.
Kjersti Horn
regissør
Hovedside
Forestillinger
