KALENDERPIKENE: Skjebnedager - historien om Kalenderpikene

Skjebnedager
- historien om Kalenderpikene

Det er ganske ironisk at historien om Kalenderpikene, som har skapt så mye glede, begynte med den forferdelige nyheten vi alle frykter: John Baker, en til-synelatende frisk og sunn mann på 53 år, får i februar 1998 diagnosen kreft.

Johns mange venner i den idylliske landsbyen Cracoe var sjokkerte, og samlet seg omkring Johns kone Angela og familien, fast bestemt på å bidra positivt for å hjelpe.

- John var den første i vår krets som fikk en alvorlig sykdom, forteller Angela. - Alle var med-lemmer av WI (Womens Institute), og kalenderen var et stadig tilbakevendende tema hvert år. Vi snakket om den en kveld før John ble syk, og jeg husker en artig halvtime vi hadde der Tricia foreslo at vi skulle lage en nakenkalender. Vi spøkte og lo mens vi fant ut hvilke damer som passet til hvilken måned. Vi tok opp denne ideen igjen, og tenkte at en slik kalender fak-tisk kunne generere en viss inntekt for Leukemia Research Fund, og samtidig være gøy for John. Han trodde selvfølgelig aldri at vi ville gjøre noe slikt. 
”Dere har det bare i kjeften”, sa han. ”Dette kommer dere aldri til å tørre”.

John ble raskt dårligere, og døde bare fem måneder etter at han fikk diagnosen. Angelas følel-se av å være utenfor seg selv, ble ikke mindre da hun en dag fikk besøk av Tricia. 

- Skal vi lage denne kalendere eller ikke, spurte hun med hendene fulle av utklipp av kalen-derpiker. - Selv om vi ikke selger noe som helst vil vi i hvert fall ha forsøkt å gjøre noe.

Hele landsbyen ville bidra, og Tricia og Angela hyret damene fra WI. De mente 1000 ek-semplarer ville klare seg, men trykkeriet overtalte dem til 3000, siden det ikke ville bli nevne-verdig dyrere hvis man først skulle trykke en slik kalender. Trykkeutgiftene ble dekket av lo-kale bedrifter. Alt som gjensto for de 11 kvinnene var å kaste klærne for den gode sak. Følge-lig snek ti mistenkelige damer seg i ly av mørket inn til den lokale kunstneren Terry Logan og kona Lynda, som skulle være Miss juli. Terry var mest kjent som landskapsmaler, men han hadde en fortid innen reklame, og var derfor mer enn skikket til jobben som fotograf mente alle.

- Jeg hadde forberedt meg godt, og planlagt hvert foto nøye. Jeg ville vise hver av dem fra sin beste side, og la vekt på å få frem deres personlighet og interesser. Angela spilte piano, for eksempel, derfor ble hun fotografert ved klaveret. Hadde én flotte ben, sørget jeg for at bena fikk fokus i bildet. Før vi startet sto alle sammen i morgenkåper og drakk rødvin. Jeg skjønte at nå måtte de til pers, før vinen tok dem.

Det var en viss motstand mot å ha en mann til stede i det hele tatt, og Tom måtte gi instrukser til Lydia fra rommet ved siden av. Men til slutt ble det for dumt. Angela tok styringen, og Tom fikk instruere i samme rom som han faktisk skulle fotografere.

Lanseringen ble lagt til den årlige kreftforskningskonferansen i Leeds, 12. april 1999, med det lokale bryggeriet som eide landsbypuben som samarbeidspartner. Tricia forteller:
- Lanseringen ble helt utrolig. Vi hadde invitert familie, venner og noen få samarbeidspartne-re, og hadde bare fått 1000 eksemplarer fra trykkeriet. Vi regnet med å bruke et par timer på dette. Men puben var stappfull, og responsen fra media enorm. Parkeringsplassen utenfor var full av biler med sendeutstyr på taket, journalister med hårete mikrofoner var over alt, og vi kom oss nesten ikke gjennom folkemassen. Vi kom på the Six O`Clock News på BBC, på Sky, News 24, og kvelden etter var vi hovedoppslag på nyhetene i Australia! Det var helt fan-tastisk å tenke på at vi solgte hundrevis av kalendere for kreftsaken.

Det ble rett og slett en mediestorm, med en mengde opptredener i radio og TV, tre turer til USA, med opptreden på bl.a. Jay Leno-show i Los Angeles. Til og med Buckingham Palace ble besøkt for å overlevere en kalender til en meget viktig kunde. 

Så gjør Suzanne Mackie og Nick Barton i Harbour Picture seg gjeldende med et interessant tilbud: Kunne damene tenke seg å bli udødeliggjort på film?

- På den tiden jobbet jeg med manusforfatter Juliette Towhodo, og vi hadde begge hørt om en artikkel i The Guardian om Kalenderpikene, forklarer Suzanne. - Magefølelsen min sa at dette kunne det bli film av. Juliette og jeg reiste til Yorkshire for å møte Angela og Tricia, og fant ut at det ikke eksisterte andre filmplaner. Da jeg fikk se kalenderen var det gjort, det forandret faktisk alt jeg hadde tenkt om dette prosjektet. Det var en skjønnhet og uskyld i disse bildene som berørte meg sterkt. Da jeg så bildet av Angelas avdøde mann, forsto jeg at dette måtte være filmens ”hjerte”. Det var dette som ville gi filmen en allmenn appell og identifikasjon. Jeg reiste derfor etter hvert tilbake til Yorkshire for å møte alle de 11 damene. Flere av dem var nok ganske skeptiske og engstelige for å bli utnyttet, og for at historien deres skulle mis-brukes. Jeg forsikret dem om at vi ville gjøre dette med følsomhet for stoffet, og at de kunne være med på hele prosessen. Det var viktig for meg at det damene står for, ble en del av fil-men.

Etter mye om og men ble det bestemt at et av de store Hollywood-selskapene, Buena Vista, som er en del av Disney-konsernet, skulle produsere filmen. Nigel Cole ble hyret som regis-sør, og etter en diskusjon med ham, inviterte Suzanne Tim Firth om bord på skuta for å skrive manus. Firth passet godt av flere grunner.

- Jeg har vært på ferier med familien i denne delen av Yorkshire siden jeg var liten, forteller Firth. - Ikke bare det, jeg hadde til og med kjøpt kalenderen, som jeg så vidt klarte å redde fra søppelbøtta der den lå etter å ha gjort tjeneste et år. I et helt år hadde jeg sett på denne kalen-deren, uten å være i nærheten av tanken på film. Noen ganger ser man ikke det helt åpenbare, men må ha det inn med teskje.

Selv om Tricia og Angela ikke alltid var like fornøyde, forsto de at deres historie måtte bear-beides og endres med utgangspunkt i forfatterens fantasi for å fungere. 

- Vi skjønte at dette ikke skulle være en dokumentar, sier Tricia. - Og at filmen også ville in-neholde elementer av ren fantasi og diktning for å gjøre den til en suksess. Vi måtte la film-makerne lage film, og vi ble enormt fornøyde med resultatet.

Man kan faktisk se et glimt av alle damene – Angela, Tricia, Beryl, Lynda, Ros og Christine – i filmen. 
- Vi hadde vår egen campingvogn med en stor stjerne på døren og et skilt påtykt ”De virkelige kalenderpikene”, ler Angela. - Filmingen var gøy, selv om vi slet med smeltende kakeglasur under de varme lampene.

Første gang damene fikk se filmen var da den ble vist for skuespillerne og staben i London. 

- Jeg satt på bakerste rad sammen med min sønn, og tårene rant i strie strømmer, minnes Angela. - Papirlommetørklær gikk fram og tilbake mellom oss. Det var en helt uvirkelig opp-levelse.

Filmen hadde premiere høsten 2003, og spilte inn mer enn 20 millioner dollar i England, og gjorde det like skarpt i USA. Men historien stoppet ikke med der, som Angela forklarer:

- Vi solgte 88.000 kalendere alt i alt, og vi har pr. dags dato samlet inn 2 millioner pund for kreftsaken. Jeg er nå styremedlem i Kreftforeningens forskningsfond, og vi holder fortsatt fo-redrag og taler. I det nye kreft-sykehuset i Leeds vil en fløy bli oppkalt etter John. Jeg mener at filmen og vår historie virket frigjørende for kvinner på vår alder. Den viste med all mulig tydelighet at eldre kvinner duger like bra som yngre, og at vi ikke har tenkt å la oss pensjonere med det første.

Angela oppsummerer kalenderpikenes fantastiske historie slik:
- Jeg synes vi taklet det hele veldig bra. Vi har gjort de utroligste ting og hatt opphevelser ing-en kunne drømme om i sine villeste fantasier. Likevel har alle som en beina godt plantet i bakken. Vi har aldri glemt hvorfor vi gjorde det vi gjorde. Vi gjorde det aldri for å bli berøm-te, men for å samle inn penger til minne om John. Det har vært en helt enestående opplevelse.