På vei mot seg selv
Mor, far og barn. Ektefeller og kjærester. Søsken. De evige temaer i livet og i dramatikken. Vi blir aldri ferdig med dem fordi vi er en del av dem. Vi oppdager stadig nye spørsmål, men finner ikke alltid svar. Behovet for nærhet, for anerkjennelse, for å bli sett er grunnleggende. Men å være familie og å ha et samliv er noe vi bare skal kunne, sånn helt av oss selv. Da kommer det an på forbildene, på kunnskapen og evnen.
Vi iscenesetter stadig våre egne liv, oss selv og andre. Fordi vi ikke får bekreftelse på den vi vil være, eller vi ikke vet hvem vi vil være eller fordi vi vil at andre skal være noe annet enn det de er.
«En mor og en datter, hvilken kombinasjon av følelser og forvirring og ødeleggelse. Alt er mulig og alt skjer i kjærlighetens og omsorgens navn.» (fra Høstsonaten).
Bergman har kretset rundt samlivs- og familietemaene i hele sitt kunstneriske virke, insistert på å oppdage og angripe dem med stadig nye innfallsvinkler. Vi har prøvd etter beste evne å investere våre erfaringer og liv i dette. Og selvfølgelig oppdaget at familien er det farligste stedet å oppholde seg.
Hovedside
Forestillinger
