Kjærlighetens krøplinger
Dette er et teaterstykke om arvesynden. Det er ikke den kristelige arvesynden, men den verdslige. Den verdslige arvesynden handler om det psykologiske klimaet mellom foreldre og barn. Foreldre som svikter sine barn, risikerer å påføre dem en skade som igjen gjør det sannsynlig at disse igjen kan skade sitt avkom. Dette er plagsomt velkjent. Heldigvis finnes det unntak.
Jeg har sett Bergmans film, har lest teatermanuskriptet, har snakket lenge med regissør Morten Borgersen og sittet sammen med skuespillerne. Og gradvis har min fortolkning av denne sonaten om høsten trått frem. Jeg sier ikke at den er riktig, men den er nå engang min og omtrent slik:
Vi møter en mor og hennes to døtre. De møtes i prestegården. Alt er i skjønneste uorden. De har det dårlig med hverandre. Slutter man aldri å være mor og datter, spør datteren sin mor; som om hun drømmer om endelig å bli fri. Nei, man slutter aldri. Og båndet kan bli ekstra sterkt når det er vevet av det negative, som mangler, savn, fravær, skuffelser, svik, løgner og overgrep. Frihet er knyttet til trygghet og overskudd, ikke til fortvilelse og underskudd. Datteren fortsetter: Hun sier at en mor og en datter er en fryktelig kombinasjon av følelser, forvirring og ødeleggelse.
De tre skal møtes igjen etter et langt avbrudd. Og nå håper de at alt skal bli bedre. Vi slutter ikke å håpe.
Moren Charlotte er en stor kunstner. Hun trenger mye. Hun er et stykke vandrende underskudd. Hun mangler å være trygg på seg selv. Derfor karrer hun til seg oppmerksomhet og beundring der hun måtte finne det. Hennes musikalske karriere har kommet foran omsorgen for døtrene. I tillegg er hun en som stikker av. Hun stikker når følelser blir kompliserte, og når det kreves noe av henne. Og barn krever sine foreldre. Da stikker hun brått av gårde til nye menn og nye steder. Hun virker ikke å være moden til morsrollens ansvar. Hun drømmer om at datteren Eva kunne være som en mor for henne.
Den feilslåtte kjærligheten
Vi blir ikke oss selv av oss selv. Barnet speiler sin uferdige identitet i det speilet som er de voksnes ansikt, og gradvis blir det seg selv. Vi blir til gjennom andres oppmerksomhet. Jeg er, fordi du tenker på meg. Når slike ikke finnes, er det fare. Et barn kan dø ikke bare av mangelen på mat, men også av mangelen på følelsesmessig næring. Næringsstoffene er blikk, mimikk, smil, latter, trøst og ro. Vi er absolutt avhengige av kjærlighet, og slik ligner kjærligheten på andre vanedannende stoffer som sprit og heroin. Men når kjærligheten kommer i rette porsjoner og via rette personer, tåles og kureres det meste. Og det varer.
I dette stykket ser vi den feilslåtte kjærlighetens skadete skikkelser. Døtrene Eva og Helena har søkt morens ansikt. Men de har ikke fått seg selv tilbake, men i stedet morens hektiske kretsing om seg selv. De har ikke blitt trøstet og forstått, men må trøste og forstå henne. Charlotte har mer enn nok med seg selv, og da blir det lite til overs for de andre som er hungrige. Dels er hun ikke til stede. Det skaper sorg. Og når hun er til stede skapes mer sorg, fordi hun kveler deres egen selvstendighet.
Det har gått syv år siden de sist møttes. Menneskene er ikke forandret. Det var håp uten belegg. I stedet for den store forsoningen kommer det store oppgjøret. Den meget avanserte psykologen Ingmar Bergman lar Eva presentere sin versjon. Oppveksten i skyggen av en sterkt skyggeproduserende mor har gjort henne til en som selv ikke evner å elske.
Hennes skade er dels forvirringen. Alt det vonde som skjedde, ble forklart med at det handlet om kjærlighet og omtanke. Språk og atferd skilte lag. Øret hører ord om omsorg, mens sinnet erfarer avvisning og å bli forkastet. Slikt er svært forvirrende. Et barn kan vanskelig forkaste sine foreldre, fordi det er fullstendig avhengig, og derfor går det i stedet løs på seg selv og sin egen selvfølelse. Det som for en voksen kunne blitt hat, sier Eva, ble for henne som barn til angst.
Og med Helena har det skjedd en katastrofe. Vi skal ikke vite hva slags. Vi skal i stedet spørre og undre oss. Hun er blitt en invalid. Sykdommen får ikke noe navn, og Helenas eget språk strekker ikke langt nok til å forklare. Men vi skal ane at sykdommen nok er mest menneske- og morsskapt.
Håpet fortsetter
Oppgjøret har funnet sted. Og jeg er imponert. Den djerve psykologen Bergman gjør Evas anklage mot moren til et stykke stor kunst og innsiktsfull psykologi. Men så trer den ennå djervere psykologen og kunstneren Bergman frem. Han får meg til å tvile. Det krenkete barnet er nå også blitt en hevner. Kan vi stole fullt ut på hennes versjon? Bergman åpner dette kompliserte mellommenneskelige landskapet opp for oss. Han setter den kloke undringen i bevegelse; den som gjør at vi blir nysgjerrige på de mange forskjellige mulighetene og beveggrunnene for menneskelig atferd. Og vi lærer om hvordan mennesket kan være både sårbart og brutalt.
Og Eva tviler selv. Moren stikker av nok en gang, men har Eva gått for langt? Det hele starter på nytt. Det drømmes om nye møter og nye reparasjoner. Og kanskje klarer vi til sist å forandre oss og stanse den verdslige arvesynden. Vi slutter ikke å håpe.
Hovedside
Forestillinger
