Alfa og Omega var de første mennesker på øen. Alfa lå i gresset og sov og drømte. Omega tok et strå og kilte han så han våknet.
Alfa elsket Omega. Om kvelden satt de tett sammen og så på månens gullsøyle som vugget og skalv rundt øen.
De gikk inn i skogen, og i skogen fantes det mange underlige dyr og vekster; det var eiendommelig mørkt der, men det fantes også mange herlige blomster. En gang ble Omega redd og kastet seg heftig i Alfas armer. Mange dager var det blott solskinn på øen.
En dag ligger Omega i skogsbrynet og soler seg. Alfa sitter i skyggen litt lenger inn i skogen. Da kommer en veldig sky seilende, den bredte seg over himmelen og kastet sin skygge over øen.
Alfa ropte på Omega, men Omega hørte ikke; da så Alfa at Omega holdt et ormehode i sine hender og stirret i dens glinsende øyne, en stor orm, som kom fra ormebolet, slynget seg om hennes kropp. Men plutselig styrtet regn fra himmelen, og Alfa og Omega ble redde.
Da Alfa en dag møter ormen, kjemper han med den og dreper den, mens Omega betrakter dem på avstand.
En gang treffer hun bjørnen. Omega skalv da hun kjente bjørnens myke pels mot sin kropp. Da hun la sin arm om dens hals, sank den inni den myke pelsen.
Omega treffer en dikter-hyene med en noe skamfilt pels. Hennes vanlige elskovsfraser slår ikke an mot den; da fletter hun med sine myke hender en laurbærkrans, og mens hun sakte luter sitt vakre ansikt mot dens mismodige hode, bekranser hun det.
Tigeren nærmer sitt forferdelige ville hode til Omegas fortryllende lille. Omega blir ikke redd; hun lar sin lille hånd hvile i tigerens gap og kjærtegner dens tenner.
Da tigeren på sin vei møter bjørnen, lukter han av Omegas duft, som kommer fra de bleke epleblomster, som Omega elsker høyest av alt og kysser hver morgen i soloppgangen. De kjemper og søndersliter hverandre.
Akkurat som på et sjakkbrett forandres i et slag figurenes plass. Omega klamrer seg til Alfa. Nysgjerrige og uten å kunne begripe noen ting strekker de andre dyrene fram sine halser og ser på.
Omegas øyne skifter. Vanlige dager var de lyseblå, men når hun betraktet sin elskede ble de sorte med karmosinrøde flekker, og da kunne det hende at hun skjulte sin munn bak en blomst. Omegas lyster vekslet. En dag så Alfa hvordan hun satt på stranden og kysset et esel som lå i hennes fang. Da hentet Alfa strutsen og lente seg mot dens hals, men Omega så ikke opp fra sin elsklingsbeskjeftigelse – å kysse. Omega kjente seg trett og bedrøvet fordi hun ikke kunne eie alle øens dyr; hun satte seg ned i gresset og gråt heftig. Så reiste hun seg og sprang syk omkring på øen og møtte svinet. Hun legger seg på kne og skjuler sin kropp i sitt lange, sorte hår, og hun og svinet ser på hverandre.
Men Omega var ulykkelig. En natt da månens gullsøyle vugget i vannet, flyktet hun på ryggen av et dådyr over havet til det lysgrønne landet under månen, og Alfa ble ensom på øen.
En dag kom hennes barn til han; en ny slekt hadde vokst opp på øen, de kalte han ”far”. Det var små svin, små ormer, små aper og andre rovdyr og menneskebastarder. Han fortvilet. Han sprang langs havet. Himmel og hav fargedes av blod. Han hørte skrik i luften og holdt for ørene. Jord, himmel og hav dirret, og han kjente stor angst.
En dag kom rådyret tilbake med Omega.
Alfa sitter ved stranden, og hun kommer til han. Alfa hører blodet bruse i ørene. Musklene sveller i hans kropp, og han slår Omega så hun dør. Da han bøyer seg over den døde, skremmes han av hennes uttrykk. Det var det samme som hun hadde i de øyeblikk i skogen, da han elsket henne mest.
Mens han nå betrakter henne, overfalles han bakfra av alle hennes barn og øens dyr og slites i stykker. Den nye slekt oppfyller øen.
Hovedside
Forestillinger
